<3

I dag kjøpte jeg Hello Kitty plaster i butikken. Jeg hadde tenkt å bruke det på tommelen, fordi jeg knuste et glass mellom hendene på jobb. Men da jeg kom hjem, var det en annen som trengte det mer enn meg. Hun trengte at noen plastret sammen hjertet sitt.

Du vet de gangene man ligger under dynen hele dagen, og tenker på hvor fint det kunne ha vært. I blandt kjenner man i luften at den man tenker på tenker tilbake på deg, men du vet ikke hva den andre tenker. Det er vondt å trekke pusten, og kinnene er røde selv om du ikke har fått svineinfluensa. Nesten som en drøm, et vondt mareritt du håper du snart våkner fra.

Jeg satt på et kollekvierom på Universitetet, og vi skulle egentlig jobbe med kunstfilosofi. Da fortalte Mads at man kunne liksom-le hvis man følte seg litt trist, fordi det uansett utløser endorfiner i hjernen. Så blir man litt lykkelig likevel.

I stedet for å bruke plastrene på hjertet, tror jeg vi bare skal liksom-le i hele kveld, helt til det ikke gjør så vondt lenger.