

... but tattoo's are forever. Jeg har googlet hele verdensveven rundt, og endelig funnet noen gamle bilder jeg kan printe ut, ramme inn og henge opp på veggen. NICE!
Da jeg var yngre badet jeg ikke i havet. Jeg var redd, og da jeg prøvde å beskrive hvorfor, så de andre på meg som om jeg hadde blitt påvirket av en dårlig skrekkfilm. Jeg elsker fjellet, så langt jeg kunne komme fra det store, svarte dypet. Flere sommere har jeg søkt oppover, på grunn av den klare luften og den kjølige vinden fra fjellenes tinderblå klipper. Som første gang på lang tid, lengter jeg mot havet. Den salte kulingen, plaskingen, måkeskrikende, fascniasjonen for det mørke, kraftulle havet. Da jeg var yngre var det en som sa jeg kunne overkomme fobien gjennom terapitimer og dype samtaler med meg selv. Men hun anbefalte at jeg godtok redselen, ikke tenke så mye over det og være lykkelig. En dag kom uansatt til å være så varm at jeg var nødt til å hoppe ut i havet for å avkjøle solbrente ben.
Samtidig er jeg lugn som sommervinden. Lett, bare litt mett etter å ha spist masse god mat de siste fire dagene. Jeg var på vei tilbake til Köbenhavn, så streiket alle togene og jeg tok sporvognen inn til Göteborg igjen. Én tropenatt til, så drar jeg. Jeg får ikke sove i varmen, jeg ligger bare og planlegger dagene fremover. Jeg lengter etter å sette i gang, for er ikke rolig når jeg ikke har noe å pause fra. Og jeg er så nysgjerrig på hva sensommeren vil bringe. Kanskje jeg skal lage en ventekalender med 30 luker, en sigarett eller et drops, et postkort med en pin-up eller liten blomst å ha i håret. Så kanskje dagene går litt fortere.
Gradestokken sprekker snart, jeg vil bare ligge under et tre og lese, eller gå barbeint i sanden. Over byen ligger det en dis av varme, jeg skulle ønske jeg kunne pakke sakene og reise ut til havet igjen. Hvis jeg klarer å holde ut fire uker til, så venter det 1. mamma og pappa og bestevenn malin kommer fra norge 2. vaes-festival på fyn med alle mine favorittmennesker 3. oslosommer i ny leilighet 4. gøteborg og way out west festival!




Midsommar i Steninge, Sverige 2009. Appelinfamilien, venner og bekjente. Jeg er bare så lykkelig etter å ha drukket svensk snaps, spist sild og grillmat, danset til Abba, gått rundt barbeint, spist is, møtt nye mennesker og vært litt borte fra storbyen. En ny tradisjon er født, og jeg gleder meg allerede til neste år. Heldigvis er det allerede reunion på VAES-festivalen i august!
Du vet, alle de små, magiske fragmentene som skal utfylle hverandre i puslespillet før to individer fungerer godt sammen. Kjemisk, biologisk, whatever. Det er så mye som skal til før to mennesker kan være sammen, eller elske hverandre like høyt. Jeg synes det er en utrolig tanke at det faktisk er mulig å være kjærester med en eller ti eller fler, når det finnes flere milliarder mennesker i verden.