Oppogståutoggå

Tankene mine ligger i en massegrav, der det en gang var en lekeplass. Drømmene mine er sommerfugler, i øyeblikket frosset i luften og uten bevegelse.

Jeg har jobbet mye i det siste, og føler at jeg sleper noe tung etter meg når jeg går. Jeg blir liksom ikke kvitt alt det jeg burde gjøre, selv om det er så enkelt som i å rydde i papirene mine og kjøpe en bokhylle. Jeg føler meg litt sliten hele tiden, i stedet for å bare bli skikkelig syk for å så bli ferdig med det. Jeg vil gjerne bestille 1. litt mer tid, 2. vitaminbomber, 3. treningskamerat (gjerne i form av en hund).

Happy Halloween

Pics from my superfun Halloween. I was a sailor pin-up, Malin was a garden and Sandra was "Bloody Mary". FUN, FUN, FUN!

<3

I dag kjøpte jeg Hello Kitty plaster i butikken. Jeg hadde tenkt å bruke det på tommelen, fordi jeg knuste et glass mellom hendene på jobb. Men da jeg kom hjem, var det en annen som trengte det mer enn meg. Hun trengte at noen plastret sammen hjertet sitt.

Du vet de gangene man ligger under dynen hele dagen, og tenker på hvor fint det kunne ha vært. I blandt kjenner man i luften at den man tenker på tenker tilbake på deg, men du vet ikke hva den andre tenker. Det er vondt å trekke pusten, og kinnene er røde selv om du ikke har fått svineinfluensa. Nesten som en drøm, et vondt mareritt du håper du snart våkner fra.

Jeg satt på et kollekvierom på Universitetet, og vi skulle egentlig jobbe med kunstfilosofi. Da fortalte Mads at man kunne liksom-le hvis man følte seg litt trist, fordi det uansett utløser endorfiner i hjernen. Så blir man litt lykkelig likevel.

I stedet for å bruke plastrene på hjertet, tror jeg vi bare skal liksom-le i hele kveld, helt til det ikke gjør så vondt lenger.

UP UP UP!

Om du ikke allerede har sett den, se Disney Pixar's "UP". Den er fantastisk!

Memories

Jeg har funnet en boks hjemme hos foreldrene mine, med masse utklipp fra årene før jeg flyttet til København. Fra det jeg finner av utklipp og bilder kan jeg konstantere at:

- jeg var supercute i andre klasse på vidregående

- russekortet jeg og Julie hadde var hysterisk morsomt

- jeg brukte 900 kroner på en Bruuns Bazar kjole jeg aldri har hatt på

- jeg var veldig glad i kirsebær og leopardmønster allerede da

- jeg synes det var veldig cool å spille prostituert i et teaterstykke som 16-åring

- likte å smake, spise på (?) katter da jeg var ett år

- jeg aldri har vært et udiskutabelt talent på hesteryggen

- jeg har sett Magnolia Electric Co live .. jøss

- jeg og Miriam planla å starte et kosmetikkfirma basert på oljer fra akkarer

- jeg har vært forelsket i Ryan Adams altfor lenge

- og at jeg var forelsket i en figur i Ringenes Herre ..

- mamma ser yngre ut nå enn hun gjorde da hun var 29

- jeg har over 100 russekort igjen

- jeg var veldig opptatt av huldre, eventyr .. og emil (?)

- jeg har vært Johnny Cash-fan i mange år

Copenhagen calls!

Jeg har kjøpt billetter til København. Det tok litt lenger tid enn jeg hadde trodd, men nå er savnet komplett. Der nede venter gode venner, noen flasker vin, nattliv med neonlys og glitter, fredagsbar, burlesqueshow, brunsj, jakt etter nye skatter, handle på monki, lækre mænd .. Jeg kan ikke vente! Bare en uke og noen dager igjen.

Høst, fall, autumn

Høsten er her. Fuglene kvitrer at de snart skal reise til Afrika, men vi kler på oss ullsokker og skjerf mens vi får dårlig samvittighet for at vi ikke nileser til eksamnene våre om en måned. Tankene flyr, og drømmene med.

Det er lyst bare noen timer hver dag, føles det som. Og vi sitter i ulltøyet vårt mens vi drikker kakao, eller vi står tett sammenslynget utenfor en bar. Det eneste vakre ved oss er de røde leppene og de sprakende øynene, resten av oss er dekket av lag med ull og uniformsjakker fra fretex.

Lykken er de små tingene. De varsomme stegene i riktig retning. Timene vi tilbringer i sengen, gråtende over gamle filmer, eller vakre sanger med skjøre kvinnesjeler. Akkurat som oss.

Vi synger for å holde oss varme, vi vasser i løv, vi ler for å motbevise alle tegn på en høstdepresjon. Deprimerte er vi ikke, dette er de lykkeligste øyeblikkene i våre liv.

Drukningsdød

"Även om jag inte skulle kunna påstå att jag har det helt underbart trevligt just nu, så vet jag. Att jag stormtrivs. Innerst inne. Med att grotta in mig. I kunskaper. Att söka i böcker för att finna. Att bli upplyst och att lysa upp. Det är finfina grejjer det."

dita.blogg.se forteller meg hvor fint det er å gå på Uni. Jeg prøver å lytte.

Dagens godis

Fra "Danish Tattoo" av Jon Nordstrøm

That great october sound

Jeg er en arbeidsbie. Fra å sitte med beina dinglende, har jeg fått full uke med jobb, lesing, seminargrupper, kunstkollektivmøter, teaterspilling, og en fest innimellom der. Tiden flyr, men jeg er så fornøyd. Som sagt, jeg er lykkelig når jeg ikke gir faen. Rett før helgen fikk jeg endelig penger, og i helgen kom Matilda på besøk. Det har vært den mest fantastiske helgen på lenge, og jeg har fortsatt litt problemer med å lande.

For med travle dager kommer også inspirasjonen, jeg har kanskje litt lyst til å forandre bloggen, gjøre et annet konsept. Jeg har uansett for lite tid til det akkurat nå, så bloggpostene kommer vel kanskje til å postes litt sporadisk.

I'm not leaving this time

Det var en gang et par som fikk fire forskjellige barn, tenkte mange forskjellige tanker og bodde syv forskjellige steder før de flyttet fra hverandre i godt voksen alder. Det ingen fortalte dem var at "nissen alltid fulgte med på lasset".

Jeg har flyktet fra problemene mine. Jeg gjør det igjen, og igjen. Når hjertet snurper seg sammen i brystet vil jeg bare pakke sakene og reise min vei. Når et sted ikke byr meg på annet en vonde utfordringer og vanskelige morgener vil jeg bare dra til et annet sted, for "gresset er jo alltid grønnere på den andre siden".

Tilbake i hjembyen, og allerede en måned etter frister livet på loffen. Pengene lar vente på seg, pensumbøkene blir dypere og dypere. Jeg drømmer om føtter i sanden, og at alle spørsmålene mine vil bli besvant på en strand i Laos. "#6. bruk kart og kompass".

Det er annerledes nå. Denne gangen skal jeg ikke gi etter, men gjøre unna pliktene før jeg drømmer meg bort igjen. Det fantastiske med en by man kjenner godt, er at man flykte bare litt. Gå en tur i Botanisk Hage for å tenke, reise til barndomshjemmet for å være trygg, sitte hjemme for å nyte, møte alle menneskene man kjenner for å lytte. "Borte bra, men hjemme best".

I have a dream

Sist var jeg 17 år, forsto ikke så mye av mandater og posisjoner, men jeg satt stolt under SV's valgvake og heiet de frem. En eldre herre i familien sa "om du ikke tenker sosialistisk som ung, har du intet hjerte. Om du ikke tenker konservativt som voksen, har du ingen hjerne". Sakte, men sikkert har jeg lett litt rundt i midten, jeg fant noen gode idéer og noen fine reformer, men altfor små prosenter. Og når storebrødrene er store og blå, leker seg i oljepenger og pikéskjorter, eller bygger veier og kutter milliarder i kulturstøtten, lener jeg meg tilbake og føler meg 17 år igjen. NB! Neglelakken på bildet er ikke nødvendigvis et symbol.

Et sensommernatts eventyr

Han var sjømann, og jeg var beruset på hele sjømann og båtideen selv om jeg egentlig er ganske redd havet. Da han spurte om jeg ville bli med ut i Oslofjorden klokken fire om natten, ristet jeg smilende på hodet.. Jeg begynte å bevege meg hjemover, men etter fire meter gikk det opp for meg at jeg nettopp hadde takket nei til noe som kunne blitt litt av et eventyr. Jeg ringte han og sa "jeg angrer. Jeg vil ut på havet!" Fem minutter senere gikk vi sammen gjennom byen, og mens folk var på vei tilbake til husene sine var jeg på vei ut i en gammel, knirkete snekke. Havet var speilblankt, han styrte båten som det var hans eneste livsoppgave. Klokken nærmet seg morgengry, men det var ikke kaldt i det hele tatt.

Vi la i kai på en øy, han sa jeg var et naturtalent i å styre lykten, samtidig som han brukte navnet mitt i setningen. Jeg liker når folk bruker navnet mitt på den måten. Vi fulgte en rusten, nedlagt jernbanskinne til vi kom ut på klippene. Jeg hadde pakket meg inn i jakke og skjerf, mens han kledde av seg alt sitt og stupte ut i det klare, mørke havet. Da han kom opp igjen var han kald, men lykkelig. Jeg husker ikke hva vi snakket om. Han sa det var lenge siden sist.

Et liten stund senere putret snekka tilbake mot fastlandet. Himmelen var dekket av rosa skyer, jeg lente meg mot kahytten og kunne se hele Oslo med blinkende lys og morgendis. Han sto bak meg og styrte båten. Han sa han aldri kom til å glemme denne natten på fjorden. Vel tilbake på fastlandet fikk han jakken tilbake, og jeg fikk løfte om et nytt møte om nøyaktig et år. Da skulle jeg få velge destinasjon.

Mett av inntrykk kom jeg meg hjem i morgengryet. Da jeg våknet fem timer senere var det akkurat som det aldri hadde skjedd, bare en utydelig, men fantastisk fin drøm.

Mitt eget talentshow

Og jeg som trodde det skulle bli så enkelt å komme tilbake til sin barndomsby. Det er ikke så lett når alle har fylt noen år, er spredt for alle vinder, eller godt etablert (uten å tenke ikke på babies). Jeg har i bunn og grunn mange mennesker jeg kan riste litt i, og spørre om hjep til å komme i gang. Men det er heller ikke så lett, for jeg vet ikke helt hva jeg vil komme i gang med. Det ser man jo bare på studievalgene mine, hvor jeg annenhver uke veksler mellom hvilke fag jeg egentlig vil lese. For hvilke vil føre til hva, og hva vil jeg gjøre, og hvem burde jeg snakke med? Jeg har bare forelesninger en gang i uka akkurat nå, og det vil si at jeg har seks dager jeg kan gå rundt og tenke. Kan noen fortelle meg hvilke talenter jeg faktisk har, og hvilke jeg bare tror jeg har?

50's party at Mary Lou and Molly Sue's

Blinkskudd fra femtitalls-fest. Vi synes alle var fantastiske, og makan til fest til den lyse morgen. Jeg tror ike jeg har hatt det så gøy på lenge. Takk for at dere kom!