Da jeg var yngre badet jeg ikke i havet. Jeg var redd, og da jeg prøvde å beskrive hvorfor, så de andre på meg som om jeg hadde blitt påvirket av en dårlig skrekkfilm. Jeg elsker fjellet, så langt jeg kunne komme fra det store, svarte dypet. Flere sommere har jeg søkt oppover, på grunn av den klare luften og den kjølige vinden fra fjellenes tinderblå klipper. Som første gang på lang tid, lengter jeg mot havet. Den salte kulingen, plaskingen, måkeskrikende, fascniasjonen for det mørke, kraftulle havet. Da jeg var yngre var det en som sa jeg kunne overkomme fobien gjennom terapitimer og dype samtaler med meg selv. Men hun anbefalte at jeg godtok redselen, ikke tenke så mye over det og være lykkelig. En dag kom uansatt til å være så varm at jeg var nødt til å hoppe ut i havet for å avkjøle solbrente ben.Jeg valgte det siste. Og tror kanskje dette er et tegn på at jeg faktisk har vokst opp. Har forresten også begynte å spise egg, etter ti års pause (eller fobi).
1 kommentar:
Jeg ville heller ikke bade i havet da jeg var liten grunnet min store interesse og fascinasjon over alt som levde i det. Jeg visste rett og slett for mye til å tørre å hoppe uti. Men det blir litt sånn som med mat og e-stoffer. Vi spiser det jo likevel. Og nå bader jeg alltid i hav, for æsj, det er igler i ferskvann og det er det ekleste!
Og godt å se at det finnes andre mennesker som også har eggfobi.
:)
Legg inn en kommentar