Vi kunne sitte ute til klokken elleve, det var fortsatt småvarmt i luften da jeg skulle sykle hjem. Vi hadde sittet med tekopper og snakket om jenteting i nesten tre timer, du vet, menneskelige relasjoner og slikt. Mest om kvinne/mannproblematikken. Det har tatt litt for lang tid, men jeg føler ikke lenger at hjertet mitt er på randen til å briste hver gang jeg tenker på han jeg var forelsket i for et år siden. Jeg fortalte de om en spesiell rute jeg ikke sykler så ofte lenger, men som jeg syklet i dag. På en viss strekning kjenner jeg fortsatt et gufs av han, men i dag smilte jeg bare og rettet en takk til alle som har måttet høre på alt mas om han. Det begynner å bli en stund siden jeg så meg rundt når jeg syklet gjennom byen, det er en stund siden de tankene lammet hele meg. Det er deilig det! Men etter noen kopper te, bestemte jeg meg for å sykle retning hjem og seng. Jeg velger en annen rute hjem, tenker hele tiden på samtalen vi jentene hadde hatt.
Plutselig går han forbi meg. Godt jeg hadde usynlighetskappen på.
Det var merkelig. This city is not big enough for the both of us, baby!
1 kommentar:
Kan bare si en ting; vakkert. Beundrer din skrivestil. Det varmer fra innerst til ytterst. Koselige samtaler er alltid godt. Neste gang har du kanskje usynlighetsknappen av. :) Ha en fin torsdag.
Legg inn en kommentar