Mannen i gata .. NOT

I oktober i fjor skrev jeg et innlegg som het "Filmøyeblikk". Da sa jeg at neste gang jeg møtte den mannen, skulle jeg le og si "du, dette er kanskje syvende gangen vi ser hverandre. Det kan ikke være tilfeldig, jeg tror det er meningen at vi to skal bli kjent". Etter det møtte jeg han aldri igjen.

Så kom våren, jeg og Jules var ute og snuste inn vårduftene, prøvde tøy som ikke lot så mye igjen til fantastisen og fjollet rundt på vintagebutikkene. Fra prøverommet ser jeg, mellom de fargerike plaggene og de dumme hattene, han. Han finner noen hawaiiskjorter (.. ca-ching!) og går inn i prøverommet ved siden av meg. Denne historien burde fortsette med at jeg skriver ned nummeret mitt på et papir, og lar det falle inn i det andre prøverommet. Men jeg står helt handlingslammet, og ser han gå ut av butikken et øyeblikk senere. Da vi kommer ut av butikken, henger han fortsatt i gata med noen venner og er bare totalt NICE, i stripete genser ullgenser. Vi setter oss henslengt et stykke lenger bort, og jeg tar en sigg for å se kul ut. Syv minutter senere går vi videre.

Jeg synes det er merkelig. At jeg har truffet han tilfeldig (?) så mange ganger. Det aller merkeligste er at jeg kanskje, kanskje møtte han på en fest for et år siden, og at jeg først ikke ville snakke med han, men at jeg så la igjen telefonnummret mitt før jeg styrtet ut av døra og løp ned trappene. Jeg hørte aldri noe. BIG PROMISE, hvis/når jeg treffer han igjen må jeg spørre han om jeg kan få se den venstre hånden hans. Om han har tatovert en diamant der, så .. får denne historien verdens merkeligste slutt.