Pain

"Men du liker jo pain du" lo jeg mot han.
"Nei .. det gjør jeg ikke" sa han alvorlig tilbake.
Likevel er han tatovert på halve kroppen.

Jeg er litt tatovert, har en piercing i ørebrusken, napper øyenbrynene mine regelmessig. Likevel er jeg redd smerte. Jeg var hos tannlegen for en stund siden, hun spurte meg om jeg var mest redd for smerte eller for sprøyter. Da jeg svarte smerte, satte hun likegreit 2 x bedøvelse inn i munnen på meg. Jeg skulle for eksempel ønske jeg var en villmann på ski, men jeg tørr ikke gjøre en 360 selv om det ser kult ut. Derimot setter jeg meg gladelig opp på en hest og lar det levende dyret løpe så fort det vil med meg på ryggen. Jeg er redd for skjære sitroner, men når knvien først treffer fingeren er det ikke så ille som jeg hadde forestilt meg.

Da jeg satt meg ned for å tatoveres på armen, hadde jeg en fornemmelse om at smerten ville være uutholdelig. Det piplet frem litt blod, og jeg så overassket opp på tatovøren. "Vi punkterer faktisk huden din .." sa han. Det er en halvannen uke siden, og smerten er allerede glemt. Kanskje det er ok med smerte når det kommer noe positivt ut av det?

Det er den fysiske smerten jeg redd for, det er fysiske handlinger jeg dropper fordi jeg er redd for å få vondt. Jeg glemmer stadigvekk at det kan gjøre like vondt med jobbavslag, kjærestedumping og pengeproblemer. For jeg dagdrømmer om spennende jobber, jeg bruker lett flere penger enn jeg har og jeg er verdensmester i å rote meg bort i mannfolk som ikke helt har forstått hvordan man skal behandle en selvsikker, men akk så usikker, ung dame som meg. Den psykiske smerten glemmes tydeligvis lettere, fordi det nesten alltid kommer noe positivt ut av den.. på en eller annen måte.