Tuturut, the ropedancer!

Den eneste retningen jeg kan la meg selv bevege meg i er fremover. Når jeg står på så usikker grunn som jeg gjør, kan jeg bare holde armene strakt ut til siden, fokusere fremover og puste dypt en tre-fire ganger før jeg begynner å gå igjen. Jeg kan ikke se ned, da vet jeg at jeg kommer til å falle (og tro meg, det er ikke spesielt behagelig). Jeg kan ikke se til siden, da mister jeg fokus på hva jeg egentlig holder på med. Jeg skal bevege meg et stykke til i den retningen før kan jeg puste ut på trygg grunn igjen.

Jeg vet ikke hva den trygge grunnen blir enda. Jeg håper det innebærer leilighet eller skoleplass, en trygghet i hverdagen som gjør andre mindre ting i livet ubetydelige. Fikk akkurat vite at skoleholdet jeg skulle melde meg på er avlyst, at andre prosjekter ikke blir noe av fordi flere mennesker ikke alltid prioriter likt og at får totalt angst over å tenke på hva jeg skal bruke tiden min på fremover.

I dette sirkuset føler jeg meg som en linedanser om dagen, og det eneste jeg kan gjøre er å se fremover og holde fokus. Hepp!