Et sensommernatts eventyr

Han var sjømann, og jeg var beruset på hele sjømann og båtideen selv om jeg egentlig er ganske redd havet. Da han spurte om jeg ville bli med ut i Oslofjorden klokken fire om natten, ristet jeg smilende på hodet.. Jeg begynte å bevege meg hjemover, men etter fire meter gikk det opp for meg at jeg nettopp hadde takket nei til noe som kunne blitt litt av et eventyr. Jeg ringte han og sa "jeg angrer. Jeg vil ut på havet!" Fem minutter senere gikk vi sammen gjennom byen, og mens folk var på vei tilbake til husene sine var jeg på vei ut i en gammel, knirkete snekke. Havet var speilblankt, han styrte båten som det var hans eneste livsoppgave. Klokken nærmet seg morgengry, men det var ikke kaldt i det hele tatt.

Vi la i kai på en øy, han sa jeg var et naturtalent i å styre lykten, samtidig som han brukte navnet mitt i setningen. Jeg liker når folk bruker navnet mitt på den måten. Vi fulgte en rusten, nedlagt jernbanskinne til vi kom ut på klippene. Jeg hadde pakket meg inn i jakke og skjerf, mens han kledde av seg alt sitt og stupte ut i det klare, mørke havet. Da han kom opp igjen var han kald, men lykkelig. Jeg husker ikke hva vi snakket om. Han sa det var lenge siden sist.

Et liten stund senere putret snekka tilbake mot fastlandet. Himmelen var dekket av rosa skyer, jeg lente meg mot kahytten og kunne se hele Oslo med blinkende lys og morgendis. Han sto bak meg og styrte båten. Han sa han aldri kom til å glemme denne natten på fjorden. Vel tilbake på fastlandet fikk han jakken tilbake, og jeg fikk løfte om et nytt møte om nøyaktig et år. Da skulle jeg få velge destinasjon.

Mett av inntrykk kom jeg meg hjem i morgengryet. Da jeg våknet fem timer senere var det akkurat som det aldri hadde skjedd, bare en utydelig, men fantastisk fin drøm.