Litt om kirsebærtrær

”Du vet ikke hva du går glipp av”. Han ble satt på prøve, av en frisk dame han ikke kjente. Jeg skulle ønske jeg kunne holde kjeft, og nyte utsikten mot havet, men det han sa tiltrakk meg. Han satt tett på meg, men distanserte fra meg ved å si at han ikke kunne like nærhet.

Jeg kunne likevel kjenne varmen fra han, det begynte å bli kaldt ute på bryggen. Jeg så ned på den gyldne ringen jeg hadde rundt fingeren min. Den minnet meg om varmen derhjemme, om hva jeg hadde reist fra for ”å finne meg selv”. For to uker siden hadde jeg sittet mange timer i toget, med tusen tanker i hodet. Jeg hadde etter det føltes ut som uker, kommet til et stort hus ved kysten. Langt mot nord, et sted det aldri blir ordentlig sommer. Jeg tenkte på mitt eget hjem, hvor det ble sommer i mai og kirsebærtrærene blomstret i hagen. Kirsebærblomsten blomstret kort, og minte meg om at livet bare er et minutt i evigheten. Livet er for kort til å ikke gripe utfordringene man får, fordi man tror man er utilstrekkelig. Jeg fortalte han om blomstene i hagen, utenfor huset som lå mange mil vekk. Han fortsatte og se utover havet.

”Så skal jeg bli riktig forelsket. Det er lenge siden sist .. jeg vet ikke hvor jeg skal begynne”.

Jeg følte meg ubrukelig. Jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe han med det, for det var lenge siden jeg var nyforelsket selv. Den gangen hadde det bare kommet, og uansett hvor klisjée det lød så hadde det vært kjærlighet ved første blikk og vi giftet oss etter fire måneder. Han så nesten skuffet ut.

Neste morgen satt jeg på toget nedover kysten, på vei tilbake til det som var livet mitt. Jeg hadde grepet sjansen, og dratt fra alt som betydde noe for meg fordi jeg var nødt til å oppleve noe annet. Jeg vet ikke om jeg hadde funnet meg selv, men det eneste ville var å reise fra den kalde kysten med de klare stjernene, og hjem til det lille huset med kirsebærtræerne i hagen.