Pain is temporary

... but tattoo's are forever. Jeg har googlet hele verdensveven rundt, og endelig funnet noen gamle bilder jeg kan printe ut, ramme inn og henge opp på veggen. NICE!

Kings of Leon rocked!

Alltid tid for litt lek og morro. Vi dro på Kings of Leon konsert, som kicked ass. Vi mistet stemmen, og da vi kom ut var alle klissvåte etter ølkrig og dansing i et varmt folkehav. Konserter gjør livet bedre! Fremover skal det være en prioriteringssak!

Blue

Behøver ikke være en trist følelse.

One, two, three, four, tell me that you love me more

Jeg burde selvfølgelig jobbe meg i senk resten av sommeren. Tjene cash. Men fra den 15. juli gidder jeg ikke mer. Jeg er lei, sur, lager dårlig kaffe og har vondt i ryggen. Pengene kan jeg kanskje tjene inn senere i høst, eller bare ikke tenke over. For hva er penger når man ikke er lykkelig, huh?!

Om én uke er jeg ferdig, så har jeg 11 dager til å gjøre ikkeno'. Tidligere har jeg ikke likt å ha fri, men sommeren er til for å ha fri, er den ikke? Jeg har ca. fem kroner å leve på, så et jet-set ferieliv kan jeg se langt etter. Kanskje jeg drar til et lite hus ved vannet, kanskje jeg ligger på gulvet hjemme og hører på musikk, kanskje ligger jeg i en park, leser noen bøker. La tiden flyte forbi mens jeg drømmer meg vekk. En, to, tre, fire uker så er jeg tilbake og skal la forandringen skylle over meg. Mitt eneste fokus, jeg skal få en ny vår (bare at det er høst).

Jag längtar

Da jeg var yngre badet jeg ikke i havet. Jeg var redd, og da jeg prøvde å beskrive hvorfor, så de andre på meg som om jeg hadde blitt påvirket av en dårlig skrekkfilm. Jeg elsker fjellet, så langt jeg kunne komme fra det store, svarte dypet. Flere sommere har jeg søkt oppover, på grunn av den klare luften og den kjølige vinden fra fjellenes tinderblå klipper. Som første gang på lang tid, lengter jeg mot havet. Den salte kulingen, plaskingen, måkeskrikende, fascniasjonen for det mørke, kraftulle havet. Da jeg var yngre var det en som sa jeg kunne overkomme fobien gjennom terapitimer og dype samtaler med meg selv. Men hun anbefalte at jeg godtok redselen, ikke tenke så mye over det og være lykkelig. En dag kom uansatt til å være så varm at jeg var nødt til å hoppe ut i havet for å avkjøle solbrente ben.

Jeg valgte det siste. Og tror kanskje dette er et tegn på at jeg faktisk har vokst opp. Har forresten også begynte å spise egg, etter ti års pause (eller fobi).

Cry Baby Cry

A little too much on my mind

Samtidig er jeg lugn som sommervinden. Lett, bare litt mett etter å ha spist masse god mat de siste fire dagene. Jeg var på vei tilbake til Köbenhavn, så streiket alle togene og jeg tok sporvognen inn til Göteborg igjen. Én tropenatt til, så drar jeg. Jeg får ikke sove i varmen, jeg ligger bare og planlegger dagene fremover. Jeg lengter etter å sette i gang, for er ikke rolig når jeg ikke har noe å pause fra. Og jeg er så nysgjerrig på hva sensommeren vil bringe. Kanskje jeg skal lage en ventekalender med 30 luker, en sigarett eller et drops, et postkort med en pin-up eller liten blomst å ha i håret. Så kanskje dagene går litt fortere.

Snart

Tre uker igjen. 25 dager igjen. Og litt over en måned igjen. Det kiler i magen, for jeg er så klar for dette. Tilbake, men föles som hundre skritt frem. Jeg holder meg fast i kalenderen, de närmeste dagene ligger som trestokker på skogbunnen, som jeg skulle önske jeg bare kunne hoppe over. Jeg trekker pusten langt ned i magen, lar luften blafre med sommerfuglvingene den siste dagen i Göteborg. Nå skal jeg tilbake til hverdagen, og skrive de siste og viktigte avsluttningsordene i mitt Köbenhavneventyr.