I'm not leaving this time

Det var en gang et par som fikk fire forskjellige barn, tenkte mange forskjellige tanker og bodde syv forskjellige steder før de flyttet fra hverandre i godt voksen alder. Det ingen fortalte dem var at "nissen alltid fulgte med på lasset".

Jeg har flyktet fra problemene mine. Jeg gjør det igjen, og igjen. Når hjertet snurper seg sammen i brystet vil jeg bare pakke sakene og reise min vei. Når et sted ikke byr meg på annet en vonde utfordringer og vanskelige morgener vil jeg bare dra til et annet sted, for "gresset er jo alltid grønnere på den andre siden".

Tilbake i hjembyen, og allerede en måned etter frister livet på loffen. Pengene lar vente på seg, pensumbøkene blir dypere og dypere. Jeg drømmer om føtter i sanden, og at alle spørsmålene mine vil bli besvant på en strand i Laos. "#6. bruk kart og kompass".

Det er annerledes nå. Denne gangen skal jeg ikke gi etter, men gjøre unna pliktene før jeg drømmer meg bort igjen. Det fantastiske med en by man kjenner godt, er at man flykte bare litt. Gå en tur i Botanisk Hage for å tenke, reise til barndomshjemmet for å være trygg, sitte hjemme for å nyte, møte alle menneskene man kjenner for å lytte. "Borte bra, men hjemme best".

I have a dream

Sist var jeg 17 år, forsto ikke så mye av mandater og posisjoner, men jeg satt stolt under SV's valgvake og heiet de frem. En eldre herre i familien sa "om du ikke tenker sosialistisk som ung, har du intet hjerte. Om du ikke tenker konservativt som voksen, har du ingen hjerne". Sakte, men sikkert har jeg lett litt rundt i midten, jeg fant noen gode idéer og noen fine reformer, men altfor små prosenter. Og når storebrødrene er store og blå, leker seg i oljepenger og pikéskjorter, eller bygger veier og kutter milliarder i kulturstøtten, lener jeg meg tilbake og føler meg 17 år igjen. NB! Neglelakken på bildet er ikke nødvendigvis et symbol.

Et sensommernatts eventyr

Han var sjømann, og jeg var beruset på hele sjømann og båtideen selv om jeg egentlig er ganske redd havet. Da han spurte om jeg ville bli med ut i Oslofjorden klokken fire om natten, ristet jeg smilende på hodet.. Jeg begynte å bevege meg hjemover, men etter fire meter gikk det opp for meg at jeg nettopp hadde takket nei til noe som kunne blitt litt av et eventyr. Jeg ringte han og sa "jeg angrer. Jeg vil ut på havet!" Fem minutter senere gikk vi sammen gjennom byen, og mens folk var på vei tilbake til husene sine var jeg på vei ut i en gammel, knirkete snekke. Havet var speilblankt, han styrte båten som det var hans eneste livsoppgave. Klokken nærmet seg morgengry, men det var ikke kaldt i det hele tatt.

Vi la i kai på en øy, han sa jeg var et naturtalent i å styre lykten, samtidig som han brukte navnet mitt i setningen. Jeg liker når folk bruker navnet mitt på den måten. Vi fulgte en rusten, nedlagt jernbanskinne til vi kom ut på klippene. Jeg hadde pakket meg inn i jakke og skjerf, mens han kledde av seg alt sitt og stupte ut i det klare, mørke havet. Da han kom opp igjen var han kald, men lykkelig. Jeg husker ikke hva vi snakket om. Han sa det var lenge siden sist.

Et liten stund senere putret snekka tilbake mot fastlandet. Himmelen var dekket av rosa skyer, jeg lente meg mot kahytten og kunne se hele Oslo med blinkende lys og morgendis. Han sto bak meg og styrte båten. Han sa han aldri kom til å glemme denne natten på fjorden. Vel tilbake på fastlandet fikk han jakken tilbake, og jeg fikk løfte om et nytt møte om nøyaktig et år. Da skulle jeg få velge destinasjon.

Mett av inntrykk kom jeg meg hjem i morgengryet. Da jeg våknet fem timer senere var det akkurat som det aldri hadde skjedd, bare en utydelig, men fantastisk fin drøm.

Mitt eget talentshow

Og jeg som trodde det skulle bli så enkelt å komme tilbake til sin barndomsby. Det er ikke så lett når alle har fylt noen år, er spredt for alle vinder, eller godt etablert (uten å tenke ikke på babies). Jeg har i bunn og grunn mange mennesker jeg kan riste litt i, og spørre om hjep til å komme i gang. Men det er heller ikke så lett, for jeg vet ikke helt hva jeg vil komme i gang med. Det ser man jo bare på studievalgene mine, hvor jeg annenhver uke veksler mellom hvilke fag jeg egentlig vil lese. For hvilke vil føre til hva, og hva vil jeg gjøre, og hvem burde jeg snakke med? Jeg har bare forelesninger en gang i uka akkurat nå, og det vil si at jeg har seks dager jeg kan gå rundt og tenke. Kan noen fortelle meg hvilke talenter jeg faktisk har, og hvilke jeg bare tror jeg har?

50's party at Mary Lou and Molly Sue's

Blinkskudd fra femtitalls-fest. Vi synes alle var fantastiske, og makan til fest til den lyse morgen. Jeg tror ike jeg har hatt det så gøy på lenge. Takk for at dere kom!

Nå

Jeg liker meg selv best når jeg ikke gir faen. Jeg liker ikke ensomheten i destruerende tankerekker. Jeg liker å være hjemme hos mamma og pappa, og se katten drømme når hun sover.

Tro, håp og kjærlighet

I dag har jeg bodd i Rathkes gate en måned, fortsatt ingen penger, men mer fornøyd enn på lenge. Jeg synes universitetet fortsatt er ganske mye, med sine akademiske gestikuleringer og uforståelige tekster. På onsdag bestemte jeg meg for å droppe et fag. I utgangspunktet hadde jeg ikke kvalifikasjonene til å ta det, men ville prøve likevel. Helt udramatisk skjønte jeg at det var både urealistisk og skikkelig uinteressant. Tyngden på skuldrene forsvant, og nå kan jeg fokusere på de fagene jeg liker.. Uhum, det jeg prøver å si er at noen ganger er det modigere å slutte mens leken er god, enn å på død og liv fortsette bare fordi man liksom ikke skal gi opp. Da tror jeg man blir skikkelig ulykkelig. Og hvem prøver man egentlig å overbevise?

I kveld er kvelden for den kjempestore festen, jeg og Malin har invitert halve Oslo og gleder oss til å se folk pyntet ala 50-tallet! I will put out some pictures l8r.

I walk the way to happiness

Jeg ble helt overrumplet av alle følelser, alle minner og fremtidsutsikter. Fra siste blogginnlegg 12. juli til i dag har det gått i ett. Jeg samler alle tråder og lager et lite sammendrag.

Juli

jeg slutter på jobben, og bruker dagene til lengte. Jeg skulle bruke de til å nyte de siste dagene i København, men det var vanskeligere sagt enn gjort. Helt på slutten av måneden kom endelig mamma, pappa og Malin. Tingene mine ble stuet sammen, og lempet ned i bilen og kjørt til Oslo. Jeg og Malin pakker ryggsekkene og ..

August

drar til Syd-Fyn. Her får vi the weekend of our lifes med nattlige konserter, grillmat, svette telt og deilige utflukter til havet. Nye venner og mange minner. Jeg var ett hundre prosent lykkelig da jeg satt på sving-husken, ganske beruset og hørte rock and roll på dansk.

Vi drar den lange veien til Oslo, heldigvis er vi to. Da flyet letter ser jeg hele København, og blir med ett usikker. Malin minner meg på at jeg alltid kan dra tilbake, og at nå synes hun vi skal spise litt flymat. Vi flytter rett inn i Rathkes gate, med alle ting og tang og drømmer og planer. Brokadestoler, pastellfarget kaffeserivse, pin-uper, instrumenter, blonder og hawaiiblomster.

Noen hektiske dager senere er jeg plutselig student på UiO, en skekkblandet fryd som ender med at jeg vil slutte etter en uke. Jeg holder fast, og tenker "jeg gjør mitt beste, stryker så stryker jeg, jeg finner nok ut av det". Selvdisiplinen er ikke der den burde være, men jeg vet at veien mot harmoni er balanse.

Jeg håper jeg seiler skuta rett fra i dag, jeg biter tennene sammen og elsker å være og lære. Og om ikke det skulle være nok, i dag begynner høsten, en ny start med nye ønsker og løfter. I will do it this time!