Randomly in love

Vi kunne sitte ute til klokken elleve, det var fortsatt småvarmt i luften da jeg skulle sykle hjem. Vi hadde sittet med tekopper og snakket om jenteting i nesten tre timer, du vet, menneskelige relasjoner og slikt. Mest om kvinne/mannproblematikken. Det har tatt litt for lang tid, men jeg føler ikke lenger at hjertet mitt er på randen til å briste hver gang jeg tenker på han jeg var forelsket i for et år siden. Jeg fortalte de om en spesiell rute jeg ikke sykler så ofte lenger, men som jeg syklet i dag. På en viss strekning kjenner jeg fortsatt et gufs av han, men i dag smilte jeg bare og rettet en takk til alle som har måttet høre på alt mas om han. Det begynner å bli en stund siden jeg så meg rundt når jeg syklet gjennom byen, det er en stund siden de tankene lammet hele meg. Det er deilig det! Men etter noen kopper te, bestemte jeg meg for å sykle retning hjem og seng. Jeg velger en annen rute hjem, tenker hele tiden på samtalen vi jentene hadde hatt.

Plutselig går han forbi meg. Godt jeg hadde usynlighetskappen på.

Det var merkelig. This city is not big enough for the both of us, baby!

Et riktig svenskt kalas

Matilda fylte 22 år, og storesøster Emelie lagde et riktig svensk födelsesdagskalas til henne (og oss!). Startet med cupcakes og champagne, jeg hadde blomst i håret for anledningen. Av meg fikk Matilda en Gil Elvergreen pin-up bok og en blå sløyfe med svale. På festen var det venner, kjærester, til og med søstrene Appelins pappa var med, helt fra Sverige. Vi danset, drakk, Matilda viste frem sin nye, fantastiske tattoo med en pin-up (selvfølgelig)! Og Emelie lagde verdens beste whiskeysour. 11 timer etter feststart vaklet jeg hjem, og nå er det sommer.

Maybe baby everything will turn out fine ..

Mitt bekjentskap som haddde funnet ut at MM skulle til Oslo, kom med flere observasjoner. Resultatet var dessverre mer skuffende enn først antatt, han var visst en skikkelig kjekkas på den mindre sjarmerende måten. "Jeg burde ansette en sekretær for å få styr på alle telefonnummerene jeg har fått på jobb" hadde han sagt. Jeg må skuffe dere alle og si at jeg hadde bestemt meg for å legge saken på hylla, helt til jeg forleden dag konfronterte han med at jeg visste om Norgesbesøket, over sms selvfølgelig. Så fikk jeg tom for penger på taletidskortet. Gutten ble visst svært nysgjerrig og i løpet av dagen etter fikk jeg to sms'er etterhverandre hvor han først spurte hvordan jeg visste det, før han sa "du svarer vel, gjør du ikke?!"

Jeg skrev bare "ja, nå kan du undre. I got spies all over the city".

For å være skremmende ærlig har jeg vært på randen til å eksplodere av tanker den siste tiden. Helt full var jeg, og det var like før det rant over. Jeg har ikke ofret MM, og den vanvittige historien som kunne fått en morsom fortsettelse, så mye tid. Jeg lever i en pendlertilstand, har vært en uke i Oslo, tilbake i København og planlegger neste Oslobesøk allerede neste uke. Jeg kan bare ikke sitte stille i leiligheten og stirre i veggen, slikt blir jeg bare deprimert av. Aller helst vil jeg ha en ny jobb uten så mye kluss, bruke fritiden til å nyte våren og samle alle gode opplevelser til minner jeg kan varme meg på gjennom neste vinter.

Lovestory .. nå i Oslo?!

"Han sa han skulle til Oslo og besøke en pike. Og så trodde han at hun het Mari. Er ikke det deg?!"

Nei, jeg kan altså ikke huske å ha invitert denne MM på påskeferie i Oslo. Er det virkelig flere jenter, fra Oslo, som heter Mari, og som har fattet interessen for denne mystiske dansken med tatoveringer og stripete ullgenser? Hvor stor er sjansen for det? Jeg synes hele scenarioet klistrer seg sammen som en dårlig film, en film jeg ikke burde være med i lenger. Jeg var tydeligvis ikke den første som hadde liret av meg et telefonnummer, jeg var visst ikke en første som hadde blafret med øyevippene og smilt lurt. Det hele handler jo om førsteinntrykk, og det er kanskje ikke det jeg deltar i verdensmesterskap med. Jeg stormet jo ut av døren før han hadde sett noe som lignet blå øyne eller et smart smil. Jeg vet ikke om jeg gidder å kjempe om en mystisk manns oppmerksomhet, i alle fall ikke til en mann som så kjekt og greit uttaler at han "ikke riktig kan tage på dates og sådan". Kanskje jeg bare skal avslutte det hele med sms hvor jeg skriver ..  

"ER DU KLAR OVER HVA DU GÅR GLIPP AV?!"

En liten øy

I got this big-city-blues, nad had to go somewhere more quiet for a couple of days ..

Å komme hjem til Oslo var ikke helt som forventet, det blir for mange tanker og mange minner. Plutselig fikk jeg litt panikk, og på fem minutter bestemte jeg meg for å bli med familien til Hvaler. Nå sitter jeg her, stappmett og tilfreds .. skuer utover havet, mens solen er på vei ned i horisonten. Den friske luften doper meg helt ned, og det føles deilig. Blir bare noen dager før jeg drar tilbake til storby 1, skal ha det hyggelig der noen dager før jeg drar tilbake til storby 2 for å fullføre noen ting. Jeg skulle ønske jeg slapp å være så usikker på alt mulig ..

Hei

Jeg hadde sittet i solen og tatt en øl på St. Hans Torv. På vei hjem måtte jeg låne toalettet på en café, da jeg skulle ut stoppet jeg foran speilet. Jeg måtte rette litt på det både ene og det andre, for jeg visste jo ikke hvor eller når jeg ville møte på MM (mysterious man) igjen.

Jeg går ut. Og foran meg står MM i baren! WTF!? Jeg løper ut, men vet at det er nå jeg skal "take this to another level", småmodig på to øl låner jeg en rød tusj på 7/11 og rabler ned "blabla, nå har jeg sett deg 7-8 ganger på forskjellige steder i byen, synes det er litt merkelig, men jeg synes du er søt, ring meg + mitt telefonnummer". Jeg går tilbake til caféen, møter blikket hans og blir så fortumlet at jeg løper tilbake på toalettet. Jeg tar mot i meg, går bort til baren og sier "hei", han ser meg ikke, men svarer. Så løfter han hodet, og smiler. Jeg gir han lappen og stormer ut.

Dagen etter får jeg en sms. Han sier jeg må si "hei" neste gang jeg ser han, så han får muligheten til å si hei tilbake. Jeg har ikke svart, jeg har tenkt å bare si "hei" til tilfeldig neste gang jeg ser han .. og det er sikkert ikke så lenge til.

Mannen i gata .. NOT

I oktober i fjor skrev jeg et innlegg som het "Filmøyeblikk". Da sa jeg at neste gang jeg møtte den mannen, skulle jeg le og si "du, dette er kanskje syvende gangen vi ser hverandre. Det kan ikke være tilfeldig, jeg tror det er meningen at vi to skal bli kjent". Etter det møtte jeg han aldri igjen.

Så kom våren, jeg og Jules var ute og snuste inn vårduftene, prøvde tøy som ikke lot så mye igjen til fantastisen og fjollet rundt på vintagebutikkene. Fra prøverommet ser jeg, mellom de fargerike plaggene og de dumme hattene, han. Han finner noen hawaiiskjorter (.. ca-ching!) og går inn i prøverommet ved siden av meg. Denne historien burde fortsette med at jeg skriver ned nummeret mitt på et papir, og lar det falle inn i det andre prøverommet. Men jeg står helt handlingslammet, og ser han gå ut av butikken et øyeblikk senere. Da vi kommer ut av butikken, henger han fortsatt i gata med noen venner og er bare totalt NICE, i stripete genser ullgenser. Vi setter oss henslengt et stykke lenger bort, og jeg tar en sigg for å se kul ut. Syv minutter senere går vi videre.

Jeg synes det er merkelig. At jeg har truffet han tilfeldig (?) så mange ganger. Det aller merkeligste er at jeg kanskje, kanskje møtte han på en fest for et år siden, og at jeg først ikke ville snakke med han, men at jeg så la igjen telefonnummret mitt før jeg styrtet ut av døra og løp ned trappene. Jeg hørte aldri noe. BIG PROMISE, hvis/når jeg treffer han igjen må jeg spørre han om jeg kan få se den venstre hånden hans. Om han har tatovert en diamant der, så .. får denne historien verdens merkeligste slutt.

Tips mottas, på forhånd takk!

Jeg burde egentlig slutte og mase om dette, men livet mitt føles med ett så fryktelig meningsløst. Det var det helt riktige valget å slutte på skolen, men dagene svever av gårde uten noe mer mening. Jeg jobber litt, prøver og lese en bok, men mest av alt sover jeg helt vanvittig mye. En dårlig vane jeg gjerne vil bryte ut av. Så - hva skal jeg finne på?! Jeg burde jo bare bli flinkere til de tingene jeg gjerne vil bli flinkere til, men det er vanskelig å bare plukke opp gitaren eller bryte ut i sang på formiddagen. Det er i alle ikke fall noe jeg klarer å stå opp for å gjøre. Museum? Café, butikker, alt koster penger. HJELP MEG NÅ, kom med alle mulige merkelige tips, be meg ta bilder som jeg kan poste, gi meg ideer og inspirasjoner før jeg forsvinner ned i dypet av dyner og puter her på fjerde sal i Hillerødgade.

EDIT: dette var ingen aprilsnarr.