Circus Circus

Photos from decadent

Jeg vil bare elske, danse og være i harmoni med andre mennesker. Jeg vil ikke flytte igjen, leve en måned som sofasliter hos venninner fordi jeg ikke har råd til husleie. Jeg vil ikke spise knekkebrød og ikke forstå meningen med livet. Kan jeg plz få alt jeg peker på?

Jeg vurder skolebenken igjen etter nytt år. Bare for å lære noe nytt, reise og ha noe å stå opp til. Være kreativ sammen med andre og ikke jobbe hele natten med å servere drinker til slitsomme menn fra Østerbro. Men nå drømmer jeg bare om drømmeleiligheten jeg og Julie skal få i desember, vi skal pynte til jul med en gang vi flytter inn. Jeg har god tid, men ikke så god tid at jeg kan kaste bort flere måneder med tøys og fanteri, jeg er visst litt for rastløs. Oj, hvordan man lærer noe nytt om seg selv hver dag!

Gotta have'em

Nesten det hyggeligste synet i verden. Jeg fortjener litt hygge, i billedform, da jeg igjen prøver å bli et sunnere menneske. Jeg har visse forventinger til meg selv for tiden, disse forventningene dukker opp som en konsekvens av planlegging av fremtiden. Siden jeg er litt av en dagdrømmer, er jo egentlig planlegging det morsomste jeg vet, men nå begynner jeg også å bekymre meg for meg for utfallet av disse planene..

Jeg er verdensmester i å ha skyhøye forventinger til alt mulig, og ser for meg både det ene og det andre. Da er det kanskje ikke så rart at jeg nesten er verdensmester i å få hjertet knust også. Jeg har lyst å bli flinkere til å ta en dag om gangen .. Er bare redd det kan bli litt for mange cupcakes av det.

Burlesque Divas

Filmøyeblikk

Apropos menn, så tror jeg sjebnen prøver å si meg noe. Nå har jeg sett den samme mannen, absolutt en fin mann, 5 eller 6 ganger helt tilfeldig. Jeg sier hele tiden at hvis jeg ser han igjen, skal jeg gå bort til han og spørre han hvorfor vi møter på hverandre hele tiden. Sist tok jeg et skritt videre og smilte til han, og han smilte tilbake (tror jeg). Å gjøre noe mer ut av det gjør jeg selvfølgelig ikke, men nå begynner dette å ligne en dårlig romantisk komedie. Er det et tegn eller er København mye mindre enn jeg tror?

We all have the sex (obs obs spoiler!)

.. sier en fjollete franskmann i siste sesong av "Sex and the City". Han inviterer stjernen i showet til middag, hun er i Paris med sin russiske kunsterkjæreste (som selvfølgelig viser seg å være a total asshole) og hun svikter sine fans til fordel for denne sære russeren som overhodet ikke kan være i stand til å elske. Heldigvis kommer den største og mest fantastiske dritten flyvende inn fra New York, redder hele situasjonen, kaster stjerna opp i sine armene og forteller henne at "she's the one". Han oppfører seg selvfølgelig som en komplett idiot når han senere gjennomfører den totale sviktelse, nemlig å forlate stjernen ved alteret.

Moralen i dette er at alle menn er dritt. Den siste tiden har jeg egentlig ikke tenkt så mye på det motsatte kjønn, men så plutselig dukker de dumme mennene opp. De er overalt, de er så mange, de er så forskjellige, jeg vet ikke hvem jeg skal velge og egentlig finner jeg ingen interessante heller. På et eller annet tidspunkt kommer noen til å bli såret, og jeg er lei av å være noen.

"The sex", og da mener jeg hele begrepet er overalt. Kvinne + mann (eventuelt de homofile versjonene) er på gata, i avisen, på nettet, på tv, hvor enn du snur og vender deg. Det er jo ikke rart man blir litt tullete og setter spørsmålstegn ved hvor mye det skal styre ens liv.. ?

Snapshots

Vi starter lørdagen med litt morgenmad, kaffe og fordypning i surfing på nettet. St. Hans Torv i strålende solskinn, Kaja synes jeg ser pen i dag og jeg eksponerer bollekinnet mitt, når jeg egentlig prøver å si at jeg elsker de nye øredobbene jeg fikk av Matilda.

TTT

Alt tar tid, og gjerne mye lenger tid enn jeg hadde regnet med i utgangspunktet. Komme seg opp om morgenen tar tid, se anstendig nok ut til å gå ut av døren tar tid, komme i form tar tid. De hverdagslige småtingene sluker tiden min, kanskje fordi jeg er dårlig til å prioritere. Eller kanskje mest fordi jeg synes det er litt skremmende å komme i gang? Jeg er en drømmer, hvor de iscenesatte planene mine fungerer så godt i hodet mitt. Jeg er redd det ikke kommer til å bli like kult, like bra og nyskapende i virkeligheten.

De siste månedene har gått med til å komme i gang med alt mulig, få vite at noe ikke fungerer og få noen slag i ansiktet. Plutselig er det snart november, og jeg har ikke fått min første lønning, jeg har ikke fått et permanent sted å bo, jeg har ikke begynt å snurre plater, jeg har ikke hatt min første bandøving, jeg har ikke tatt en eneste sangtime, jeg har ikke sluttet å røyke, jeg har ikke begynt å trene og jeg har ikke funnet ut meningen med livet.

Likevel legger jeg meg ikke ned på bakken og gråter hysterisk, for er det en ting jeg har lært de siste månedene så er det de tre t'ene - TING TAR TID.

Happy times

Livet er lige nu

Timene, dagene, ukene går ubeskrivelig fort. Det skjer mye, det skjer ingenting, jeg går i sirkel. Jeg nyter dagene, jeg nyter nettene, det er sjelden jeg er sur og er jeg det motsatte av fornøyd er jeg lei meg. Jeg er lei av å ikke ha penger, men synes på samme tid det er deilig å ikke bruke. Jeg lever på knekkebrød og ost, jeg elsker kaffe latten når jeg kan må skrape sammen penger til den. Jeg har akkurat penger til husleie, og en får en ulmende følelse i magen når jeg tenker på at vi enda en gang skal finne en ny leilighet og flytte. Jeg skjønner godt at noen gir opp.

Byen byr på utfordringer, jeg sa så friskt i sommer, "jeg kommer til å få noen slag i ansiktet". Det får jeg også, nå må jeg være voksen nok til å ta i mot og vite at alt som ikke dreper meg, gjør meg sterkere. Et sted liker de den sprudlende personligheten jeg kan by på, andre steder synes de jeg ikke jeg er fyrverkeri nok (?). Jeg begynner å gå tom for ting jeg kan bruke dagene på, jeg trenger påfyll og inspirasjon. Dagene går i ett, jeg er like lite selvdisiplinert som jeg trodde. Jeg står opp sent, røyker noen sigaretter for mye, jeg har ikke lest én eneste bok. Nå er jeg lei av tv, jeg vil heller lytte, skrive, lese. Prosjektene mine begynner å ta form, puha, men det tar lenger tid enn jeg trodde. Jeg blir kjent med mennesker, jeg dummer meg ut, jeg møter mennesker jeg kjenner fra før og binder bånd jeg trodde var kuttet for lengst.

Jeg tror dette kalles å bli voksen. Det er vanskelig, det er spennende, det er fantastisk og befriende. Jeg er min egen lykkes smed, jeg former mitt eget liv som et smykke jeg vil bruke hele tiden.

Family Portrait // Rock Kidz